Konkurranseskolen fra en annen vinkel

De siste dagene har det vært en bred diskusjon blant politikere og bloggere angående bruk av ”medaljer” eller andre former for belønning i skolen. Utgangspunktet var forslaget fra høyres Ine Marie Eriksen Søreide og Torbjørn Røe Isaksen som ble gjengitt i ulike former i mediene søndag 27. juli:

– Høyre vil ha mer konkurranse mellom elevene

– Vil gi gullmedalje til de beste 1.-klassingene

Røe Isaksen presiserte deretter hva han egentlig mente i sin egen blogg:

1. Flere kunnskapskonkurranser mellom klasser og skoler. Etter modell fra for eksempel KappAbel.
2. Ferdighetsknapper etter mønster fra idrettsmerkene eller svømmeknappen. Som “gangesertifikatet” i Oslo. Altså en symbolsk påskjønnelse for å oppnå læringsmål.

Jeg har kun referert de to første punktene da det er det som har fått størst oppmerksomhet og som har mest med spørsmålet om ”medaljer” og belønning å gjøre.

Det er åpenbart en stor nyanseforskjell mellom det Aftenposten og Dagbladet melder og det Røe Isaksen senere presiserer. Det handler vel (som vanlig) delvis om journalistenes ønske om oppslag og delvis om politikeres behov for å justere sine uttalelser når de ser reaksjonene som kommer.

Utspillene har altså fått store reaksjoner fra ulike kanter. De følger stort sett de tradisjonelle skillelinjene: Venstresiden og pedagogene er sterkt i mot og høyresiden og økonomene er for. De som støtter forslagene argumenterer med eksempler hvor (de antar) at slike belønningssystemer har hatt en god effekt (gangesertifikat, svømmeknappen) og retoriske spørsmål som ”ønsker vi ikke å gi oppmerksomhet til de som lykkes?”. Motstanderne er ofte like forutsigelige med ”hva med de svakeste?” og ”de beste lykkes uansett”. Pisk og gulrot på den ene siden, alle skal med på den andre siden, som vanlig.

En oversikt over noen av reaksjonene finnes til slutt i innlegget.

Før jeg går videre: Jeg er ikke i tvil om at Eriksen Søreide og Røe Isaksen har hatt gode hensikter og tro på forslaget sitt. Jeg tror ikke de har ønske om å heve noen få og trykke andre ned. De mener deres forslag vil heve alle. Gi de svakeste noe å strekke seg etter og dermed heve dem, samtidig som de sterkeste får tydelig belønning. Forståelige tanker og noe de fleste kan synes er helt naturlig. De store spørsmålene er: Virker det slik de antar og hva kan vi gjøre isteden hvis det ikke virker?

Det er mange ulike måter å tilnærme seg en slik diskusjon på og den kan sees på fra mange ulike fagområder: Pedagogen som ønsker at alle skal lykkes, psykologen som er opptatt av konsekvensene for de som aldri når opp, økonomen som vet at vi trenger enere som kan vise vei, sosionomen som er opptatt av samhandling og relasjoner mellom elevene etc. Sjelden snakker alle disse samme språk og sjelden kan de enes om verken hva som er målet eller hva som er veien dit. Til slutt er det politikeren som må formulere en politikk som gir det samfunnet man ønsker. Mitt utgangspunkt er, for å formulere det med en banal setning: Et samfunn som både på kort og lang sikt gir et godt liv for alle, og uten at det får urimelige konsekvenser for noen.  Så kan man selvsagt diskutere lenge hva som ligger i ”et godt liv” og ”urimelige konsekvenser” men det er på siden av denne debatten.

To viktige elementer i forslaget fra Eriksen Søreide og Røe Isaksen er altså konkurranse og belønning. Dette er ganske tradisjonell tenking fra høyresiden.  Venstresiden har tradisjonelt vært motstandere av konkurranse i skolen blant annet i frykt for hva det gjør med taperne og høyresiden har brukt det til argumenter som at venstresiden ”ønsker at alle skal være like” og liknende. Begge sider har selvsagt litt rett men jeg mener de begge har misforstått noe helt vesentlig:

Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom konkurranse og ytre belønning.

Det ser ut til at de har idretten som utgangspunkt for diskusjonen og at all konkurranse forutsetter eller fører til en eller annen form for ytre belønning. Vi ser mye av den samme tenkingen i arbeidslivet hvor det forutsettes at de beste skal ha forholdsvis mye bedre lønn (høyresiden) eller at man skal få lik lønn for likt arbeid (venstresiden). NB: Jeg sier ikke at disse synspunktene nødvendigvis er gale men at de viser hvilken tenking og vinkling som ligger bak. Jeg vil altså problematisere dette litt ved å sette et skille mellom konkurranse og ytre belønning.

Altså: Alle konkurrerer. Alle barn konkurrerer hele tiden. Helt fra de er store nok til å løpe i barnehagen så er det fullt av konkurranser. Førstemann til huska, hvem klatrer høyest, hvem bygger den kuleste legobilen, hvem løfter den største steinen, hvem har den fineste sommerkjolen. Vi voksne følger selvsagt opp med ”hvem kan løpe fortest rundt huset” og ”hvem kan spise opp maten sin først”. Vi voksne bruker konkurranser med barna for å oppnå det vi ønsker eller bare for moro skyld, men det er ingen grunn til å tro at denne konkurranselysten og viljen til å være først ikke er grunnleggende innebygget i oss mennesker.

At konkurranse er innebygget i oss ser vi i biologien: Den organismen som er best egnet er den som faktisk overlever og dermed sprer sine gener videre til neste generasjon. Den som ikke når opp i konkurransen om å formere seg er den som ikke får spredd sine gener videre og som dør ut. Belønningen for å være best egnet er altså at man får spredd genene videre, og her kommer et viktig poeng: Belønningen er et naturlig resultat av å være best egnet. Å formere seg er målet, det er derfor man konkurrerer. Belønningen er bare konsekvensen. Organismen har ikke noe bevisst forhold til at ”hvis jeg er mest egnet så fører jeg slekten videre”. Det er vi mennesker som først og fremst har raffinert dette biologiske faktum til det nivået hvor vi bruker belønning (og straff/fravær av belønning) som et virkemiddel for å oppnå makt og de resultatene som passer oss best. NB: Dette er ikke noe forsvar for noen sosial-darwinistisk tilnærming til verken politikk eller utdanning. Vi bør sammen bruke alle de virkemidler vi har der hvor det er negative konsekvenser for grupper og enkeltmennesker, uansett hvor ”egnet” de er i forhold til en darwinistisk tankegang.

En konsekvens av denne konkurransen er selvsagt at enkelte mestrer det å konkurrere bedre. Hvis man gjør det samtidig som man alltid kommer høyt opp i konkurransen er sjansen stor for at man lykkes, særlig om man kommer høyt opp på de områdene som omgivelsene verdsetter og respekterer. I vårt samfunn er det egenskaper som styrke, skjønnhet, dyktighet, penger etc.

Tilbake til barna: De konkurrerer altså hele tiden med hverandre gjennom lek, i alle situasjoner og om alt som er mulig å tenke seg. Alle har et innebygget behov for å vise at de er best egnet. Og da kommer det viktige: All denne konkurransen er totalt uten ytre belønning! Det er styrt av en indre motivasjon og biologien og ikke ytre faktorer som penger eller medaljer. Disse ytre belønningene er det vi voksne som innfører for å påvirke barna til å gjøre som vi vil og vi viderefører det i arbeidslivet, i sosiale kretser og til og med i personlige forhold (med ofte ødeleggende konsekvenser).

Så er da spørsmålet hva dette skal innebære for skolehverdagen til Per og Kari (eller Thomas og Martine som de heter nå om dagen). Noen punkter:

  • Konkurranse er naturlig. La elevene konkurrere på deres premisser og uten ytre belønning. 
  • Ytre belønning kan og skal brukes i enkelte situasjoner mot den enkelte for å påvirke til ønsket adferd der hvor indre motivasjon ikke er tilstede ennå 
  • Målet er elever som yter godt fordi de vil yte godt, ikke fordi de premieres
  • Elever som alltid får ytre belønning for å yte ender opp med å ikke yte uten ytre belønning
  • Å ”vinne” konkurransen handler ikke om å være best men om å være mest egnet. La elevene jobbe på måter og i sammenhenger hvor alle har mulighet til å være mest egnet
  • Lær elevene å se at det er viktig å være egnet på mange ulike områder, ikke bare de mest synlige og åpenbare
  • Ingen har vondt av å tape en konkurranse. Alle har vondt av å alltid tape i alle konkurranser.
  • Indre motivasjon kommer fra trygghet, synlighet og kompetanse. Ikke fra ytre belønninger.

Venstresiden må altså slutte å argumentere med at konkurranse i seg selv er uønsket. De må få et bredere blikk på hva konkurranse innebærer. Høyresiden må slutte å argumentere med at all konkurranse alltid er positivt. All konkurranse har noen negative konsekvenser for noen og de må vi motvirke. Elevene er i utvikling som mennesker. Det er lærerens (og ikke politikerens) oppgave å sørge for at elevene får prøve ut sine styrker og svakheter i klasserommet. Det er lærerens oppgave å sørge for at elevene får arbeidet på måter hvor alle har mulighet til å være mest egnet. Å undervise er et fag. Å være lærer er et fag. Overlat faget til de som kan noe om det, ikke til hva politikere tror er best. Å basere skolehverdagen på enkelte vellykkede eksempler på ytre belønning er som å basere helsepolitikken på vellykkede eksempler på folk som har fått hjelp av Snåsa-mannen.

Her er en liten oversikt over noen av de blogger og kommentarer som har inspirert meg til dette innlegget:

http://www.dagsavisen.no/meninger/article428806.ece

http://areslettan.blogg.no/1248727769_27jul2009.html?c=1248862634145

http://blog.dt.no/oddmyklebust/blog/2009/07/29/knapper-og-glansbilder/

http://www.grendel.no/blog/2009/07/26/hold-politikerne-unna-skolepolitikken/

http://stigovevoll.no/?p=630

http://curlylife.com/2009/07/26/god-som-gull/

http://konservativ.no/2009/07/for-the-record-de-6-punktene-om-bel%c3%b8nning-i-skolen/

PS. Jeg setter som vanlig pris på kommentarer og innspill. Jeg er interessert i å lære og få nye synspunkter og vil svare så godt jeg kan på seriøse innspill. Hvis du bare vil fortelle hvor mye SV har ødelagt skolen eller hvor fæle høyrepolitikere er så skal du få lov til det men ikke forvent noe saklig svar.

Advertisements

31 thoughts on “Konkurranseskolen fra en annen vinkel

  1. elisabethdl

    Takk for et fantastisk gjennomargumentert, saklig og nyttig innlegg til ettertanke!

    Setter stor pris på ditt fokus på elevene! I mine øyne har alle elever krav på mestringsfølelse, hver og en på sitt nivå.

    Svar
  2. Kari Anna Sandvik

    Innmari bra innlegg!
    Takk takk 🙂

    Jeg har selv vært spesiallærer i barneskole, men jobber mest som spesialpedagog i barnehage.

    Disse to pkt dine var de desidert beste synes jeg:

    – Å ”vinne” konkurransen handler ikke om å være best men om å være mest egnet. La elevene jobbe på måter og i sammenhenger hvor alle har mulighet til å være mest egnet
    – Lær elevene å se at det er viktig å være egnet på mange ulike områder, ikke bare de mest synlige og åpenbare

    Livet og skolen handler om å holde på med noe man kan/mestrer, men også noe man ikke kan/ikke mestrer så godt. Begge deler er viktig å vite at man må forholde seg til. Så er det skolens ansvar å legge til rette slik at ALLE elevene av og til får litt av begge deler.

    Det mener jeg 🙂

    Svar
  3. Voksen lærer(inne)

    Takk for reflektert og velformulert innlegg!

    Det som ikke er kommet frem i denne debatten, så langt jeg kan se er følgende:

    Det er helt riktig at mange lærere/skoler også i dag har et system for «gangesertifikat» til elevene. Det har også jeg drevet med. Men jeg har i alle år selvsagt laget ulike kriterier for dette sertifikatet til ulike elever. Det heter Tilpasset undervisning – og er faktisk en påbudt arbeidsmåte i norsk skole.

    Jeg førte en stor 7. klasse over til ungdomsskolen denne sommeren. Av 29 elever var det 4 som fikk gangesertifikat når de klarte 2 prøver med 30 oppgaver i tabellene fra 2- til 5-gangen helt riktig. Disse elevene hadde i sin opplæringsplan som mål å kunne disse 4 tabellene dette året. Da er det selvsagt det som må være kriterium for sertifikatet. Videre var det 7 elever som det siste året jobbet etter en plan med utgangspunkt i læreverk for 8. trinn. Deres kriterium for å få gangesertifikat var å ha 3 riktige prøver på rad med 30 oppgaver fra 2- til 15-gangen.
    Resten av elevene fikk gangesertifikat når de hadde klart 3 riktige prøver med oppgaver fra 2- til 10-gangen – de fulgte klassens generelle læreplan i matematikk hele året.

    Jeg tror alle de 29 elevene følte motivasjon og mestringsglede ved dette systemet, og det er jo slik det skal være. Alle i klassen vet hvilke elever som følger hvilken plan – de sitter jo sammen og får jo undervisning i samme klasserom/grupperom hver dag! Og alle er stolte av egne prestasjoner uansett hvilket nivå de er på, gir og får applaus og ros som er vel fortjent når en ny elev har klart kravet.

    Men jeg tror ikke det er slik Høyres forslag er tenkt. Det virker som om de mener at kravet skal være det samme for alle elever. Ingen har nevnt dette med tilpasset undervisning, som jo er nøkkelbegrep i norsk skole i dag.

    Derfor har Venstre og enkelte andre helt riktig fokus når de krever flere lærere og andre voksne inn i klassene og øvrige rammebetingelser på plass, slik at tilpasset undervisning blir mulig å gjennomføre i praksis. Da får vi verdens beste skole her i landet – det er nemlig her problemet ligger. Uro kommer oftest av manglende mulighet i praksis til å tilrettelegge for enkeltelever på alle nivåer. Noen elever trenger en voksen helt for seg selv for å bli i stand til å ta imot undervisning og motiveres til å yte sitt beste. Og da blir knapper og glansbilder, navnelister og premier helt unødvendig.

    Svar
    1. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

      Jeg er delvis enig med deg, samtidig som jeg (som du sikker har skjønt) er skeptisk til denne typen utmerkelser generelt. Det vil si: Jeg er skeptisk til at de skal få for mye fokus og at vi gjør det til det viktige. Det virker som du har bena godt plantet og bruker det fornuftig!

      Ellers så er jeg ikke så sikker på at flere lærere løser så mange problemer. Jeg er absolutt for høy lærertetthet men tror det er andre tiltak som er viktigere nå. Det er for eksempel å la lærerene få tilbake tiden og anledningen til å gjøre det de skal, nemlig å lage gode undervisningsopplegg og undervise. Alt for mye tid går i dag med til oppgaver som ikke er direkte relatert til undervisningen og uten at de har påviselig effekt på undervisningskvaliteten.

      Svar
  4. jan

    Nesten ikke til å tro!

    Det er det beste jeg har lest på år og dag.

    Din presisering av indre motivasjon har jeg kopiert og lagret til senere bruk. Jeg har påpekt det i lang tid at hvis du oppnår læring, så er det belønning nok. Det er den sammenhengen som gjør fag/innhold interessant.

    Du er innom biologi. Hjernen fungerer slik at det den er mye opptatt med, blir interessant, og slik at den er mye opptatt av blir interessant. Det er ikke to system, det er ett sammenhengende system. Å tilrettelegge undervisning slik at elevene uten å tenke seg om, er opptatt av fag/innsats, vil føre til at fag og læring blir interessant. Samtidig: Om rutiner og vaner er riktig innført og praktisert, vil også hjernen falle inn i en modus som er maksimal for læring.

    Når dette er gjort riktig, vil du måtte oppleve det, for å tro forskjellene det utgjør.

    Det krever litt system i sakene, blant annet må skolene utvikle og bruke sine egne undervisningsopplegg. Oppleggene må deles inn i leksjoner for hvert trinn og skreddersys både med tanke på læring og instruksjon, men også slik at de henger sammen for hele grunnskolen.

    Egne opplegg er helt nødvendig for å kunne foredle undervisningstilbudet fortløpende, men de er også nødvendige for at læreren skal kunne undervise akkurat det elvene har fått forutsetninger for, og trenger forutsetninger til. Det er umulig for hver enkelt lærer å utvikle slike opplegg selv, og det er umulig å drive skole uten slike opplegg, men det vil være rimelig og veldig lønnsomt for myndighetene.

    At det er læreren og ikke politikeren som må bestemme hva som skjer i klasserommet er selvsagt riktig, men det forutsetter at lærerne får opplæring i instruksjonsmetodikk og kan basere undervisningen på skolens egne, ferdig tilrettelagte undervisningsopplegg.

    Elever er ulikt utviklet og befinner seg på ulike trinn i utviklingen, men alle elever har mer enn nok forutsetninger for å mestre grunnskolens pensum mange ganger. Undervisningen må bare settes i system og baseres på måten hjernen lærer. Selvsagt skal undervisning legge like stor vekt på utvikling av evnen til å lære, til innsats og oppmerksomhet, om læring og kompetanse til alle er målet.

    Jeg håper alle forslagene som flytter ansvaret for læring fra skolen til elever og foreldre snart er brukt opp.

    Det var befriende godt skrevet. Her kan du få noe til gjengjeld:

    Det største hinderet for å få en bedre skole er at vi allerede har en som fungerer dårlig?

    Svar
    1. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

      Jeg er 100% enig i alt du skriver, og delvis også i den siste påstanden din. Det vil si: Vi har mange skoler som fungerer veldig bra. Vi har veldig mange dyktige lærere. Skoler er, etter min erfaring, tunge systemer å endre. Det tar tid før endring skjer og det er mange systemer innen kollegiet og omgivelsene som hindrer endring. Jeg tror på ingen måte at jeg har nok kunnskap til å vite alt hva som bør gjøres for å få en bedre skoleopplevelse (og resultater) men jeg tror nok mange lærere generelt bør være mer opptatt av å lære selv, og ikke bare lære bort.

      Samtidig: Lærere i dag er utsatt for kjeft og kritikk fra absolutt alle kanter: politikere, medier, foreldre og elever. Mye av det er sikkert fortjent men som med elever: Ingen blir flinkere av å bare få kjeft hele tiden. Det ville nok i hvert fall ikke blitt /vanskeligere/ om særlig politikere var litt mer nyanserte når de uttalte seg. Samtidig ville det også hjulpet om representanter for organisasjonene var /litt/ mindre sutrete hver gang de ytrer seg i media.

      Svar
  5. Torbjørn Røe Isaksen

    Absolutt interessant! (en god illustrasjon på at nettet ikke bare behøver å være en kakafoni av kjefting). Indre motivasjon er en god beskrivelse av den driven den enkelte har.

    Et poeng: Nettopp de mange forskjellige reaksjonene som har kommet på utspillet tyder på at her er det reell uenighet, også om hva som fungerer. De som er klare motstandere av belønningssystemer har et problem når de møtes med eksempler på nettopp dette fra norsk skole. Når jeg leser din innsiktsfulle artikkel tenker jeg at dette taler for en holdning med stor lokal frihet for skolene til å sette sitt pedagogiske opplegg. Da vil det bli lokale forskjeller (på godt og vondt), men samtidig en mulighet til å lære av hverandres feil. Bedre om en gjør en liten feil enn at alle tvinges til å gjøre akkurat den samme feilen.

    Svar
    1. jan

      Det er det som fungerer, som fungerer.

      I østen har de i tusenvis av år hatt et ordtak: Sannhetens lov er dets virkning. Overført til denne debatten: Det er virkningen av en undervisning som bestemmer hvor godt den er tilrettelagt.

      At det er reell uenighet om hvilken undervisning som vil fungere, betyr fortsatt at det er en måte å undervise på som vil fungere. Stor lokal frihet betyr at elever, til tross for at hjernen deres har det nøyaktig samme systemet for å lære, vil bli eksponert for mange forskjellige undervisningsmetoder.

      Om skolens undervisning var pedagogisk tilrettelagt, ville undervisningen bli bedre og bedre for hvert år. Med dagens teknologi ville den bli bedre for hver time.

      Siden utbyttet av skolens undervisning i beste fall har stagnert, er det en bekreftesle på at skolens undervisning ikke er pedagogisk tilrettelagt.

      Selvsagt skal skolene undervise tilnærmet likt, noe annet er å eksperimentere med det vakreste som finnes: Ungdom, fremtid og nysgjerrighet.

      Når skolene underviser tilnærmet likt, kan de fortløpende justere for alle gode ideer, teknikker og metoder som vil dukke opp i et uendelig antall. Om skolene utvikler og bruker sine egne undervisningsopplegg, kan pensum, rekkefølge og mengde gradvis finjusteres til en optimal undervisning.

      Om skolene hadde hatt egne undervisningsopplegg, ville det elevene lærte i femte klasse dannet et presist grunnlag for læringen i sjette. Og undervisningen i sjette ville være presist basert på det elevene lærte i femte, og samtidig legge et presiste grunnlag for læringen syvende.

      Det de lærte i leksjon 3 i sjette klasse ville vært basert på det de lærte i leksjon 2, og lagt et presiste grunnlag for det de skulle lære i leksjon 4. Systemet er nøyaktig sammenfallende med både evolusjon og måten hjernen lærer på. Det finnes ikke forsvar mot slik undervisning. Alle elever vil få et forutsigbart og ønsket utbytte.

      De med dårligere forutsetninger?

      De finnes ikke. (Medfødte begrensinger er et annet tema)

      Alle elever har gode nok forutsetninger, det har de bevist gjennom alt de har lært og mestrer før de begynner på skolen. Det er kun snakk om å tilrettlegge undervisning etter måten de er skapt på, og måten hjernen lærer på. Det er ikke engang avansert pedagogikk, det er naturlig, det er lekende lett, og det har massevis av fordeler og ikke en eneste bakdel.

      Selvsagt ville et slikt opplegg etter hvert legge like stor vekt på å utvikle evnene til å lære: Innsats, konsentrasjon, oppmerksomhet, problemløsning, kreativitet, etc. Det er også lekende lett, for det første finnes det allerede utallige, kjente metoder som er enkelt å legge inn som en del av undervisningen, det vil kun forsterke virkningen, – for det andre vil det dukke opp nye, effektive metoder daglig.

      Undervisning som gir alle elever et mer enn godt nok utbytte er ingen heksekunst. Jeg aldri møtt en 14-åring som ikke får tårer i øynene når han får høre hvilken undervisning han ville mottatt om den var pedagogisk tilrettelagt. Jeg har heller ikke møtt en eneste som ikke straks begynner å øse ut med selvsagte og virkningsfulle pedagogiske metoder, samtidig som de spør hvorfor skolen deres ikke kan undervise slik.

      Det vil skje en dag, men ikke før vi får politikere som er mer interessert i det som faktisk fungerer, enn det som burde fungere. 1 000 000 elever og studenter vil puste lettet ut og fryde seg over hver eneste skoledag og aldri slutte å se på læring/utvikling som det mest spennede som finnes.

      Angående evolusjon:
      Liv oppsto av energi/lys/informajon i gjentatte kjedereaksjoner. Det ble skapt og formet av omgivelsene. Evolusjon er passiv. Organismer ble skapt av ytre påvirkning og endrer seg gjennom den påvirkning ytre omgivelser forårsaker. Det skjer litt ulikt, og de organismene som endrer seg mest av den ytre påvirkningen blir naturlig nok best egnet til å overleve i de samme omgivelsene. Det er den siste biten som vil gjøre evolusjonsteorien komplett.

      Om skolen hadde egne undervisningsopplegg, ville de blitt foredlet etter de samme prinsippene som evolusjon skjer. Ytre påvirkning (utviklere av undervisningsopplegg) ville endret undervisningen (innhold/struktur/instruksjon).
      Det som fungerte dårlig, ville bli avsluttet, det som fungerte som forventet, ville blitt forsterket og videreforedlet. Nye ideer ville bli lagt inn fortløpende, men kun det som førte til forbedringer ville overlevd.

      Det er helt vesentlig å få med at det er umulig for en lærer å gi en god nok undervisning uten ferdig tilrettelagte undervisningsopplegg. Det er ikke engang gjenstand for diskusjon. Å undervise fem timer hver dag, er uoverkommelig selv med ferdig tilrettelagte undervisningsopplegg. Uten, er det umulig.

      Norsk skoles neste store katastrofe, tilpasset undervisning, vil være overflødig, om skolene baserer seg på ferdig tilrettelagte undervisningsopplegg.

      Altså: Ferdig tilrettelagte undervisningsopplegg vil gi læreren mulighet til å undervise, til å undervise det riktige innholdet og på den måten som fører til optimal utvikling/læring/kompetanse.

      Et hjertesukk:
      Stilt overfor ting som svikter, kan politikere ikke gripe inn i enkeltsaker, og slett ikke detaljregulere, men når de får egne ideer om et eller annet, da stopper ikke slike hensyn dem.

      Til slutt, ideen om ferdig tilrettelagte undervisningsopplegg er anbefalt og ønsket av forskere, professorer, rektorer, lærere, elever og foreldre.
      Det er kun politikere som ikke ønsker at skolen skal basere undervisningen sin på en pedagogikk som er optimal for måten elever lærer på

      Svar
      1. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

        Veldig inspirerende og godt skrevet.

        Når det gjelder biologien: Jeg kunne vært mer presis. Det var ikke meningen å fremstille det som om det var noen styrt eller villet utvikling. “Survivers survive”.

    2. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

      Veldig hyggelig at du tar deg tid til å svare i en hektisk valgkamp og takk for rosende ord.

      Jeg ser godt argumentasjonen din men mener fortsatt at det ikke er noen god ide å basere slike tiltak på enkeleksempler hvor noen tror eller mener de har hjulpet. Jeg har til gode å høre fagpersoner (bortsett fra enkelte lærere med enkelteksempler) som har belegg for å hevde at disse tiltakene har verdi totalt sett. Hvis du har noen pekere til det så tar jeg i mot med takk.

      Svar
  6. Jo_oi

    Godt skrevet. Men jeg falt litt av når det kom til avsnittene om å spre genene sine.

    Evolusjon handler om hvordan arter endrer seg over svært lang tid og blir nye arter. Naturlig seleksjon handler om «de best tilpassedes overlevelse», ikke «den sterkestes rett».

    Den naturlige seleksjonen er passiv. Naturen velger, ikke individene seg imellom.

    De egenskapene som er best egnet for overlevelse i et gitt miljø (f. eks. Antarktis eller Sahara), vil forsterkes gjennom mange generasjoner av naturlige årsaker. Det er ingen som velger dette, men dyr i Antarktis med egnet pels vil ha større sjanse for å ikke fryse ihjel. Der ligger seleksjonen. Over mange generasjoner vil det naturlig nok ende opp med flere individer med egnet pels … I Antarktis … Men ikke i Sahara. For der ville det over tid blitt flertall av dyr med en helt annen type pels. Naturlig nok.

    Med andre ord:

    Slik jeg forstår evolusjonsteorien, er konkurransen mellom individene, parringen og spredning av genene en mindre viktig del. Det er naturen som gjør seleksjonen. Derfor passer evolusjonsteorien litt dårlig som ideal i samfunnsspørsmål.

    Innlegget var som sagt bra, og selv om jeg får grøssninger nedover ryggen av (såkalt) sosialdarwinisme, så betyr det ikke at jeg er uenig i alt.

    (Sosialdarwinisme er forøvrig et misvisende ord, siden det har heller lite med Darwin å gjøre.)

    Svar
    1. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

      Ang. naturlig seleksjon: Jeg er enig med deg og det var akkurat det jeg ønsket å få frem også. Jeg mener absolutt ikke at naturlig seleksjon skal være noe ideal i samfunnsspørsmål. Det er imidlertid ikke noe vits i å late som ikke mye av vår adferd er et resultat av den og vi skal selvsagt gjøre det vi kan i et moderne samfunn for å hindre eller redusere de negative konsekvensene av det.

      Jeg er imidlertid ingen biolog så jeg skal la videre diskusjon om den vitenskaplige siden av det ligge i denne omgang. 🙂

      Svar
  7. Jo_oi

    Må legge til at jeg har stor sans for målet som du formulerte:

    «Et samfunn som både på kort og lang sikt gir et godt liv for alle, og uten at det får urimelige konsekvenser for noen.»

    Jeg heier på den! 🙂

    Svar
  8. Petter

    Et reflektert og bra innlegg i debatten.

    Et par ting dog:

    1. Du sier vi skal overlate til fagfolk å bestemme innholdet i skolen og at det å «Å basere skolehverdagen på enkelte vellykkede eksempler på ytre belønning er som å basere helsepolitikken på vellykkede eksempler på folk som har fått hjelp av Snåsa-mannen.».

    Mitt spørsmål er da; hvilke vellykkede eksempler baserer dagens skolepolitikk seg på? Det er jo mye som tyder på at det er mye som bør gjøres i norsk skole for å bedre læring. Hvilket bringer oss til fagfolkene. Det er jo dessverre slik at læreryrket ikke akkurat er det mest attraktive yrket i dag. Det burde det jo være. Mye tyder jo på at vi faktisk mangler svært mye fagkompetanse både i klasserommet og oppover i systemet.

    2. Hele prosessen med indre belønning forutsetter at eleven er inneforstått med premissene. For mindre barn er jo ikke dette et stort problem, de synes tydeligvis det er moro å løpe rundt huset uten noen som helst grunn, men jo eldre man blir (og jo mer man bør lære) jo mindre sjanse er det for at enkelte ikke gidder være med i konkurransen. Vi har nemlig ikke alle samme mål og meninger – eller evner.

    Indre belønning er ofte det som driver de flinkeste fremover. Såfremt de får lov. Å utelukkende basere seg på dette vil antagelig øke forskjellene mellom de som kan og vil, og de som ikke har motivasjon. Nå sier ikke jeg at en «matteknapp» er løsningen for umotiverte elever, men en generell fokus på mestring bør vi kunne diskutere. Det må bli bra å være god i ting, og vi må få en kultur for at de flinke hjelper til med de som ikke er flinke – altså hjelper med å dra alle med seg «opp bakken». Som en annen sa her, tilpasning er viktig.

    Det tristeste med hele denne debatten er imidlertid enkeltes hang til å latterligjøre nye idéer og forslag – som er fremmet i beste mening. Det er ikke sånn at alle forslag automatisk er gode. Det er heller ikke sånn at alle som fremmer forslag automatisk er flinke til å tenke igjennom alle aspekter ved det. Men så er det også sånn at de som er flinke til å tenke, ikke alltid er flinke til å finne på nye ting og vinklinger.

    Det er skremmende hvilken mobbekultur som har brett om seg – spesielt fra venstresiden i politikken som går rett i skyttergravene med en gang de ser noe ukjent. Bare den siste uken har Kristin – vår finansminister (!) – benyttet seg av smålige hersketeknikker som «vi må ikke eksperimentere med våre barn» og «Hagen vil ikke bidra til fellesskapet» – og Lysebakken følger opp med å mobbe Astrup for at han ikke uten videre ville si hva slags bil han kjørte – i en debatt om heroinassistert behandling. Janteloven lever, og man skal for all del ikke gjøre sine egne valg eller foreslå noe utenfor rammene av det etablissementet mener tydeligvis.

    Hva slags signaler sender dette til barn og unge? Jeg bare spør!

    Svar
    1. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

      1. Jeg mener ikke vi skal overlate innholdet i skolen til fagfolkene. Det bør komme fra nasjonale myndigheter, lokale myndigheter og lokalt på den enkelte skole (inkludert foreldre og elever), slik det gjøres i dag. Jeg mener vi skal overlate arbeidsmetodene til fagfolkene. Du sier hva slags mat du ønsker men det er kokken som lager den.

      Dagens skolepolitikk er basert på læreplanene som ble utarbeidet i forbindelse med Kunnskapsløftet. De ligger alle ute her:

      http://www.utdanningsdirektoratet.no/Tema/Lareplaner/

      De er utarbeidet i tett samarbeid mellom fagpersoner fra en lang rekke områder. Hva som konkret ligger til grunn for de ulike valgene har jeg dessverre ikke noen god oversikt over pr. i dag og det er vel et område som er litt for omfattende her. Jeg jobber imidlertid med saken og vurderer å komme tilbake til det senere. Si fra om jeg misforstod spørsmålet ditt.

      Noe av problemet her er at skolen ligger langt etter de planene politikerne vedtar. De fleste lærere er utdannet etter gamle modeller og læreplaner, samtidig som det tar mange år før nye læreplaner gjennomsyrer hele virksomheten. God etterutdanning er et stikkord her. Jeg vil heller prioritere ressurser på det enn høyere lærertetthet.

      2. Ja, og helt enig. Den indre motivasjonen er målet. For mange elever og i mange situasjoner (særlig de hvor det tar lang tid å oppnå nødvendig grunnkunskap eller ferdigheter) må man bruke ulike virkelmidler som ytre belønning, som jeg skrev i det opprinnelige innlegget. Som du sier: Det må være viktig å bli god. Det er det ikke noe galt i. Vi må samtidig sørge for at alle får jobbe med emner og med metoder hvor de kan være gode, ikke bare de områdene som er lette å måle (gangesertifikater og gloseprøver). I et overfladisk samfunn kan det være en utfordring men det er det jo nettopp skolen og læreren som skal motvirke.

      Jeg er også tilhenger av at alle skal få lov å komme med forslag og ytre seg, også politikere. Jeg mener imidlertid det er en vesentlig forskjell på “Vi vurderer å foreslå X og lurer på om noen fagpersoner kan komme med gode innspill og begrunnelser for og i mot” og “Vi vil innføre X fordi vi tror det er en god ide”. Du må gjerne spørre en arkitekt om det er lurt å gjøre det på den måten du tenker, men når byggingen er i gang stoler du på at arkitekten er den som har fagkunskap.

      Ellers støtter jeg fullt ut din kritikk av politikere og deres måte å omtale motstandere på. Det er en uting og et signal som ikke er akseptabelt. Samtidig er jeg vel ikke helt enig med deg i at det er spesielt for venstresiden, selv om de har vært i overkant frimodige den siste uken.

      Svar
  9. kamikaze

    Jeg vil si takk for et velreflektert innspill med levelig temperatur 🙂

    Men gir ikke hele tanken om at vi må unngå belønning og konkurranse som skaper tapere, en bieffekt av at det er noe ufint ved å vinne hele tiden? Tanken om at mestring er belønning nok i seg selv er fin, men når ytre belønning er så tilstede i samfunnet ellers, hva betyr det så at vi velger å holde den utenfor skolen? Det skaper i hvert fall en forskjell på det å være god akademisk, og det å være god til andre ting, der sistnevnte premieres veldig tydelig, mens man helst tier litt stille om førstnevnte.

    For meg er ikke det viktige ved forslaget at man skal heve nivået, men at man skal gjøre det litt mer attraktivt å være flink. Det er ikke sikkert knapper er den rette formen for belønning, men en form for påskjønnelse, tror jeg kunne fungere både for dem som er gode i alt og dem som er gode i noe.

    I tillegg foreslåes tilbud om sommerskole for alle elever, som jo virkelig kunne gi mulighet for både opplæring på individuelt nivå, og faglig stimulering, uavhengig av lokale forhold.

    Svar
    1. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

      Takk for tilbakemeldingen, hyggelig å høre!

      Jeg tror du misforstår meg hvis du oppfatter det som jeg mener konkurranse er galt i seg selv. Konkurranse er naturlig og riktig og ikke noe vi skal være redde for fra ryggmargen (slik enkelte gir uttrykk for).

      Det jeg argumenterer for er et skille mellom konkurranse og den ytre belønningen. Den ytre belønningen gir ingen varige resultater i seg selv, som det er nevnt også i din blogg. Den kan og skal brukes i enkelte situasjoner der hvor den indre motivasjonen ennå ikke er tilstede.

      Jeg argumenterer også for at både den tradisjonelle høyresiden og venstresiden har en for snever forståelse av konkurranse og at de knytter det for sterkt opp til ytre belønning.

      Dette ser man jo tydelig i den generelle samfunnsdebatten hvor høyresiden snakker høyt om kunnskap, krav, disiplin og individualitet og venstresiden om sosialisering, mestring, tilrettelegging og samarbeid. Høyresiden liker å konkurrere, har god erfaring med å konkurrere og søker ytre belønning. Venstresiden liker ikke å konkurrere, har dårlig erfaring med å konkurrere og er opptatt av likebehandling og rettferdighet. (Dette er selvsagt /veldig/ overfladisk og generelt men det illustrerer et poeng). Vi ser det igjen i skattediskusjonen de siste dagene hvor høyresiden er opptatt av belønning til de som «lykkes» og venstresiden er opptatt av jevn fordeling av godene. (Altså helt tradisjonelt).

      Når det gjelder spørsmålet om ytre belønning i samfunnet forøvrig så er det en bred diskusjon. Jeg mener absolutt skolen bør motvirke en del av det jeg ser på som uheldige utslag i samfunnet forøvrig. Dvs. i denne sammenhengen der hvor den ytre belønningen tilfaller de som er gode på noen snevre områder. Trenger vi virkelig flere gode aksjespekulanter eller trenger vi flere gode lærere, satt på spissen. Hele dette emnet er interessant og jeg kommer gjerne tilbake til det senere.

      Svar
      1. kamikaze

        Hehe, jeg motsier i hvert fall høyre-venstre-klassifikasjonen din, for jeg befinner meg ganske langt mot venstre i det aller meste, selv om jeg altså godt kan finne på å være enig med høyresiden i enkeltsaker.

        Men jeg tror jeg skjønner hva du mener, det jeg sier er at vi behandler dem som er flinke på skolen annerledes enn dem som er flinke enn i noe annet, og det gjør noe med aksepten for å være flink nettopp på skolen.

      2. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

        Som sagt: Veldig overfladisk og generaliserende men fungerer som en illustrasjon. 🙂

        Jeg tror kanskje du har rett i at man har vært for opptatt av å ikke gi de flinke for mye oppmerksomhet av redsel for hva det gjør med de ikke-så-flinke. Samtidig: Det viktigste særlig i yngre alder må være «bli så god som du kan», ikke «bli så god som h*n».

        Til behandlingen av de flinke: Dette er vel først og fremst et ungdomsskoleproblem, samtidig som det er store forskjeller i ulike sosiale grupper. Det er generelt større aksept for «flinkhet» i barneskolen og videregående, slik jeg oppfatter det. Det handler vel like mye om at det er da man prøver å «finne seg sjæl» og markere distanse til foreldre og autoriteter og ta avstand fra deres mål og krav. Jeg har selv jobbet med barn og ungdom i 20 år og det er påfallende hvor mange ungdommer (særlig jenter) som faller fra frivillige aktiviteter når de begynner på ungdomsskolen. Det er viktigere hva alle andre gjør og mener enn hva foreldre og autoriteter krever (noe alle foreldre garantert kjenner seg igjen i).

  10. maria Theresa Konow Lund

    Hei – jeg er rykende fersk blogger fra i sommer. Synes denne bloggen viser hvor grundig man kan være, og samtidig skape debatt. Det begynner langsomt å gå opp for meg hvor viktig det er at en som blogger appellerer til debatt. Setter også pris på innspill på egen blogg – av mer erfarne bloggere. Takk for et godt bloggeinnspill.
    Maria

    Svar
    1. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

      Tusen takk for innspill, det setter jeg pris på. Noe av problemet er å nå fram til mange nok. Banner vel kanskje litt i kjerka nå men har en følelse av at blogg-universet er litt internt. Men, det er vel bare å stå på og levere interessante saker. 🙂

      Svar
  11. Tilbaketråkk: Nadeem Qureshi

    1. Fredrik E. Nilsen Innleggsforfatter

      Det er et godt spørsmål, og noe skolen, foreldre og politikere virkelig må tenke igjennom. De aller fleste starter med lærelyst og entusiasme og blir i løpet av få år skolelei og negative. Noe av det skyldes naturlige faktorer (ungdomsopprør etc.) men det er åpenbart at det er noe helt vesentlig som er galt i skolen når lærelysten blir drept så ettertrykkelig for så mange.

      Anbefaler Det Musiske Menneske av Jon Roar Bjørkvold for de som vil lese litt mer om det. Den handler mer om pedagogikk enn musikk.

      Svar
    2. jan

      Det er vakkert det Nadeem Qureshi skriver, men det krever en liten presisering: Hjernen er et instrument for læring, den er skapt for læring og avhengig av læring. Dens overordnede funksjon er imidlertid å nøytralisere ubehag som oppstår når vi blir eksponert for noe vi oppfatter som en «trussel» mot den fremtiden hjernen allerede har et bilde av.

      Om noen skulle påpeke at den undervisningen du tror på, ikke fungerer, vil det forårsake en sterk trussel mot en fremtid der dine ideer fungerer. For mange er slik aksept et så sterkt behov, at de vil ha den selv om deres ideer viser seg å ikke fungere i praksis.

      For politikere oppstår slik ubehag, når de blir stilt spørsmål om hvorfor de står for en undervisning som ikke vil fungere. Det skremmer dem fordi det betyr at de i fremtiden ikke kan opprettholde et bilde av seg selv som ekte interessert i at barn og ungdom skal få en undervisning som fungerer. Nesten alle politikere er opptatt av aksept for at de ønsker en bedre skole, de vil ikke bli konfrontert med at ønskene deres ikke vil føre til en bedre skole. Alle politikere/partier svarer villig vekk på sine blogger, helt til de blir konfrontert med fakta som viser at ideene deres ikke vil fungere i praksis. Da er det slutt på alle kommentarer.

      Den overordnede funksjonen til hjernen er altså hva som helst som fjerner forskjellen mellom det vi trodde morgendagen skulle være og det den faktisk kommer til å bli.
      Det er forsket på det: Hjernens muligheter til å forsvare eget standpunkt er uendelig og det finnes derfor ikke nok datakraft til å regne ut antallet. Svaret ville heller ikke kunne printes, printeren aldri ville slutte å skrive.

      Elevene blir skoleleie nettopp av det du påpeker og som er poenget med denne blogtråden: Utbytte av undervisningen er en tilfredsstillelse i seg selv, og som Nadeem så vakkert påpeker: Hvordan er det mulig å ødelegge det vakreste som finnes (ungdom og lærelyst) når hjernen er skapt for å lære, når den har et umettelig behov for å lære, når den vet at dens eksistens er avhengig av evig læring (og utvikling og fremgang)????

      Det er manglende utbytte av undervisningen som fører til uro, lite lærelyst, frafall og nesten samtlige andre problemer skolen sliter med.

      Det virkelig tankevekkende er at undervisning som gir et høyt utbytte til alle elever er lekende lett. Det litt nifse er at den kompetansen ikke finnes i skolen, og i hvert fall ikke på lærerskolene, det er bekreftet gjennom utallige forskningsprosjekter. At det brukes flere hundre millioner hver år på å forske etter undervisning som kan gi utbytte, bekrefter at kompetansen ikke finnes.

      Det finnes gode skoler, og mange gode lærere, som utretter de rene mirakler under de forhold de jobber under, men grunnleggende pedagogisk kompetanse finnes ikke i skolen, og vil ikke gjøre det på en stund.

      (For alle dypt fortvilte: Det er ting på gang på gang som vil forvandle skolen: Undervisning med høyt utbytte til hver eneste elev – uavhengig av skole, lærer, elev og familiebakgrunn, eliminering av mobbing og nesten alle andre problemer, og en skolehverdag som vil oppleves nesten som paradisisk av lærere, elever og foreldre. Som du har påpekt Fredrik: Skuten er tung, i sakte sig, med mange kapteiner, det må derfor gjøres på en helt spesiell måte. Spesialt siden politikere er mer opptatt av det som burde fungere, enn det som virkelig fungerer.)

      For en stund siden dristet jeg meg til åpne en lærebok om pedagogikk. Det skal bli lenge til neste gang. Det anbefales ikke, det var en knalltøff øvelse i virkelighetsforståelse. Det hadde ingenting med pedagogikk eller undervisning å gjøre. I tillegg skal du være mer enn vanlig oppegående for i det hele tatt å forstå hva det skrives om. Som student ville jeg aldri akseptert slike teorier som grunnlag for å lære meg undervisningskompetanse.
      Når hele systemet er basert på en utdannelse som ikke har noe med yrket undervisning å gjøre, og de aller fleste opptrer som om den gjør det, da skal det mye til å oppnå aksept for at enkel, velfungerende pedagogikk holder i lange baner, hvis den blir tatt i bruk…

      I USA kalles skolen for kappløpet mot bunne, jeg er redd det samme gjelder for Norge. Den neste store krisen blir tilpasset undervisning. Ikke ett eneste undervisningsopplegg, og så skal det til og med tilpasses hver enkelt elevs forutsetninger, selv om det å tilpasse seg en elevs forutsetninger er det samme som å sabotere læringen/evnene.

      Jeg er redd det skal bli mye verre, men det kommer også til å bli fantastisk når det ikke lenger er mulig å forsvare at skolen ikke tar i bruk grunnleggende pedagogikk, og begynner å basere undervisningen på egne undervisningsopplegg. Hold ut! 🙂

      Kunne sendt deg en godbit av et PDF-hefte, men om du bruker gmail, så er størrelsen på vedlegg begrenset?

      Svar
  12. Hallvord R. M. Steen

    God post – men denne setninga er kan hende litt ufullstendig?

    «Vi bør sammen bruke alle de virkemidler vi har der hvor det er negative konsekvenser for grupper og enkeltmennesker»

    Det kan virke som du vil ha størst moglege negative konsekvensar..

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s